Skjønnlitteratur


Dona Maria

 

 

 

 

Samarin, Cecilia / Doña Maria.

«Doña Maria vet ikke sannheten om hvor adoptivsønnen Ernesto befinner seg. Hans kone Silvia vet, men kan ikke fortelle. I Havanas gater kjemper hun for å få ham tilbake.

Doña Maria er en stolt, eldre kvinne som nå bor på ett rom i herskapshuset som før revolusjonen tilhørte hennes familie. Hun gleder seg til at nevøen Ernesto skal vende tilbake fra utlandet.

Men Maria kjenner ikke sannheten. Ernesto lever under grusomme forhold i fengsel for å ha samlet opposisjonelle hjemme hos seg. Hans kone Silvia nektes gang på gang å besøke ham. Hun inviterer de andre kvinnene på venterommet i fengselet til å gå med henne fra kirken til en park i byen hver søndag. De tar på seg hvite klær og går med en rosa gladiol i hånden. Frihetsbevegelsen Las damas de blanco, Kvinner i hvitt, er født.

Cecilia Samartíns siste roman handler om stor kjærlighet, om håp og om kvinner som står opp for sine menn og sitt land – ved å kle seg i fredens farge.

Cecilia Samartins nye roman åpner i dagens Havana. Maria Torres er blitt en gammel dame på nesten åtti år. Hun bor i det samme huset som hun har vokst opp i, en 150 år gammel grandios bolig i spansk koloni- og art nouveau-stil. Marias familie var søkkrik. Faren solgte sukker og tobakk over hele verden. Damenes kjoler ble sydd i Paris. Men det var før revolusjonen, før den kommunistiske staten beslagla alt av kunst og inventar i huset og gjorde det om til en massebolig. Resten av familien greide å flykte til USA. Den unge Maria valgte å bli igjen. Her fikk hun beholde ett rom. Og det er i dette hun fremdeles bor når vi møter henne. Alt hun har igjen fra tiden før revolusjonen, er en flaske med parfymen Shalimar. Den åpner og lukter hun på når hun har behov for å føle seg bedre.

Tre generasjoner kvinner
At resten av familien flyktet til USA, er en sannhet med modifikasjoner. Maria blir igjen med en baby. Den er ikke hennes, men født av en prostituert som ikke vil ta seg av guttebarnet. En av mennene i familien er faren. Ingen andre enn Maria vil vite av Ernesto. Så det er henne og Ernesto nå, og hun er som en mor for ham. Ernesto blir lege og så dyktig at han er ettertraktet også utenfor Cubas grenser. Det er der Maria nå tror han er, på jobb i Venezuela.

«Doña Maria er for meg mye mer enn en roman. Den utrykker alle de håp min familie og jeg har for Cuba. Jeg tror at kjærlighet og samhold mellom mennesker, slik boka beskriver, gir styrke og mot som kan forandre verden.»
Cecilia Samartín

Ernestos 20 år gamle datter Sophia, som Ernesto har bedt besøke tanten hver søndag mens han er borte, serverer tanten denne løgnen. Sannheten er hun og moren Silvia redd kan bli for mye for Maria. For Ernesto sitter i det beryktede fengselet El Combinado del Este, anklaget for å ha opponert mot det cubanske regimet. Og Ernestos kone Silvia, som Maria ikke kan fordra fordi hun er overbevist om at hun planter usunne tanker i hodet på mannen, er lederen for bevegelsen «kvinner i hvitt».

Basert på virkelige hendelser
Bakteppet for Doña Maria er dessverre ingen roman. Den 18. mars i 2003 ble 75 menn og én kvinne – journalister, forfattere, kunstnere og menneskerettighetsaktivister – tatt til fange av myndighetene. De ble tiltalt for konspirasjon mot Cuba. De arresterte drev fredelige kampanjer og skrev artikler som pekte på behovet for politiske, sosiale og økonomiske reformer. Ingen av dem som ble tatt «den svarte våren», som hendelsen kalles, hadde brukt vold eller var i besittelse av våpen. Noen form for spionasje fra USA eller andre «imperialister» ble heller ikke bevist. Allikevel, etter en summarisk rettsak måneden etter pågripelsene, ble de arresterte dømt til mellom seks og 28 års fengsel.

Mars 2003? Nettopp. Det var da USA invaderte Irak. Tidspunktet for arrestasjonene var neppe tilfeldig valgt. Verdens øyne var rettet mot USA og Irak, ikke mot Cuba. Men de som ikke kunne la dette gå upåaktet hen, var de politiske fangenes koner, døtre og søstre. De kom sammen for å protestere mot arrestasjonene. De kledde seg i hvitt, bar blomster (som symbol på renhet og fred) og gikk i samlet flokk fra byparken i Havana til Santa Rita-kirken. Det gjør de fremdeles, tross trakassering fra myndighetene. Og det har blitt flere av dem.

Doña Maria er en bevegende hyllest til disse kvinnene, Cuba og den menneskelige kraften der.

I 2005 fikk Las damas de blanco (Kvinner i hvitt) Europaparlamentets Sakharovpris. Ingen av kvinnene har fått utreisevisum for å motta prisen. Doña Maria er en bevegende hyllest til disse kvinnene, til Cuba og den menneskelige kraften der. Med denne romanen gjør Samartíns forfatterskap et sprang. Dette er umiskjennelig Samartín, med sterke kvinner, store følelser, store spørsmål, store svar, og med en handling som tar nye vendinger rundt hvert hjørne, her: gatehjørnene i det slitte Havana. Men dette er også hennes mest politiske roman. Det er så man får lyst til å skrike ut sitt raseri over urettferdigheten og overgrepene. En ting er at man ikke kan legge fra seg boka, slå av nattbordlampa og legge seg til å sove fordi den rett og slett er så nervepirrende spennende. Men hvem kan legge seg til å sove når denne uretten skjer?

Ingen reisekatalog
Dette er en roman om knuste drømmer og nye drømmer, om svakhet, svik, styrke, feighet og et voldsomt mot. Doña Maria lar deg føle Cubas virkelige tekstur. Det spises, drikkes og elskes, men ikke som i solreise-katalogen din. I tillegg til historien om familien Torres er det mange småfortellinger vevd inn i den store. Hvem er egentlig den spanske arkitekturstudenten Damien, som gjør kur til Sophia og lover henne gull og grønne skoger i Europa? Eller den menneskelige ødeleggelsesmaskinen Olga, som sitter som en gribb bak vinduskarmen hele dagen for å se om det er noen uregelmessigheter blant naboene som hun kan rapportere til myndighetene?

Vi blir kjent med et Cuba som er, og, gjennom Marias drømmer, et Cuba som var. Og vi blir kjent med et sinne og en følelse i oss selv som gir oss visshet om at dette ikke skal vare, at Cuba snart vil bli et fritt land igjen.

I Doña Maria briljerer Samartín med sitt magiske språk og sine unike menneskeskildringer. Romanen har et sinnrikt plott, der mye viser seg å være helt annerledes enn man først trodde.

Cecilia Samartín er elsket av norske lesere. Hennes fem romaner er solgt i nesten 900 000 eksemplarer her til lands!»

Reklamer

Navn: Lisbet.

Jente, 16 år. Elev på Naturbruk.

Hobbier: boksing, lese og tegne.

Leser vanligvis: veldig glad i bøker om kjærlighet og overnaturlige ting.

Boka du har lest: Perfekt kjemi av Simone Elkeles.

Hva handler boka om?

Boka handler om Britney som har et veldig perfekt «image», men har ting hun sliter med som ikke er så synlig for de rundt henne. Alex Fuentes er gjengmedlem og mexicaner. De kan ikke fordra hverandre men havner sammen som partnere i kjemitimene. Da lærer de hverandre å kjenne og at de ikke er så perfekte som det kan virke som.

Hva syntes du om boka? Bra og dårlig.

Veldig bra bok. Det som var dårlig var at det er mange konflikter før de blir sammen. Bra at det er en lykkelig slutt. Vil anbefale andre å lese den.

Noe å legge til: skjelden man finner så bra kjærlighetsbøker med drama i tillegg.

+ endelig litt «riktig» fantasy igjen!

+ dyktig skrivearbeid

+ jeg ble svært revet med

– svært lite å utsette på denne boka fra min side

Alle sjelers natt er første bok i Deborah Harkness sin triologi om heksen Diana Bishop, en professor og akademiker med alkymi som forskningsfelt og som tilfeldigvis er en heks. En helt vanlig dag på biblioteket i sin søken etter gamle alkymi-bøker får hun en helt spesiel bok i hendene, en bok som egentlig ikke skal være så lett å oppdage. Andre hekser viser brått en sterk interesse for hva Diana har oppdaget, men også andre ikke-menneskelige kreasjoner som demoner og vampyrer strømmer til – tiltrukket av denne mystiske boken som Diana egentlig ikke har sett så nøye på i det hele tatt.

Av alle disse kreasjonene som Diana har prøvd å distansere seg fra hele sitt liv dukker plutselig Matthew opp. Matthew er en fabelaktig forsker og, vel, fabelaktig til det meste egentlig. Siden Matthew er vampyr. Og hekser og vampyrer skal egentlig ikke omgås!

Jeg hadde lenge sett frem til å få lese denne boken som jeg hadde stor tro på etter å ha lest disse to bok-anmeldelsene: Dagbladet og Bokelskere.no. Når sommerferien kom så fikk jeg endelig tid til det, for boken er på 655 sider. Ikke ett sidetall som skremmer meg, og ei heller noe som bør skremme andre lesere. For her går det unna! Boka er ikke spennende fra første side, her er det en oppbygging som jeg slet med når jeg startet å lese men nå som jeg er ferdig og tenker tilbake så vil jeg si at den er fabelaktig. Den trege starten gir plassen fullt og helt til å bli litt kjent med Diana og bare på de første 30 sidene har vi brått en karakter som er mye mer enn hva Stephenie Meyer klarte å få Bella til å bli i alle Twilight-bøkene tilsammen.

Det er egentlig vanskelig å fortelle hva som er bra i boken, for det er så mye. Jeg likte både karakterenes beskrivelser og utvikling godt, samholdet mellom Diana og Matthew, hvordan historien sakte men sikkert lot seg folde ut og hvordan – selv uten å bygge veldig opp til en mystisk stemning eller enkle forfattergrep som egentlig bare blir omskrivninger av hva man har lest mange ganger før. Dette er hva jeg vil kalle første akt av et teater-stykke, ett sted hvor karakterene presenteres og vi får hovedpoenget i plottet men ikke så særlig mye mer. Vi som lesere får behagelige doserte stykker med informasjon, karakterer og hemmeligheter uten at det føles hverken for mye eller anmasende.

Lik f.eks. Star Wars eller Ringenes herre blir vi her vitne til første akt. En første akt som tydelig leder opp mot en konflinkt, men ikke en konflikt vi fatter omfanget av – ennå.

Det er kanskje enklere å skrive om det jeg oppfattet som dårlig i denne boken. Omslaget har for mye blått i seg.

Okey, det var ikke rart det var enkelt. Det var jo i grunn ikke noe i det hele tatt…

Den umiddelbare sammenligningen her vil nok fort bli Twilight-serien. Det er noen likheter man bare ikke kan unngå å se, til eksempel er det kjærligheten mellom en vampyr og en kvinne (vel, heks) i fokus. Det er også litt i samme dur og moll med fantasy-fokuset i stilen og fortellingene, dog det må nevnes at Alle sjelers natt er mer «riktig fantasy» enn hva Twilight er. Jeg tror at de som har lest og likt Twilight nok vil få et aldri så lite sjokk av å prøve seg på Alle sjelers natt, men jeg tror at når sjokket legger seg så vil de ikke angre.

Neste bok i serien forventes 15. oktober 2012. Jeg gleder meg!

Vi har vært så heldige at en elev hadde noen ord på hjertet om en bok hun lånte på biblioteket.

Navn: Natalya.
Jente, 16 år.

Hobby: hest, tegning og lesing.

Leser helst: manga.

 

Vi er de døde

Hvilken bok har du lest?
– Vi er de døde av Tore Oksholen.

Hvem er hovedpersonen?
– Casper. Han er en vanlig gutt. Han blir plaget av to fyrer som heter Daniel og Josef. Han klarer seg fast til vindusviskeren på en bil mens de svir hånda hans med en lighter. Plutselig dukker ei jente opp i bakgrunnen og da blir lighteren kald. Caspers kompis, Edmun, ser sviinga men ikke jenta. Hun kan være ildbarnet farfaren prater om.

Hva slags genre vil du si boka er?
– Litt fantasy, men bare såvidt. Mest vanlig dagligliv.

Hva syntes du om boka? Spennende, morsom?
– Både og. En del scener som var interessante. Når man først starter å lese så går det unna, selv om historien går litt sakte. Du føler ikke at du har lest så mye som du faktisk har lest.

Noe du vil legge til?
– Egentlig ikke.

Nostradamus' testamente

 

Tom Egeland / Nostradamus’ testamente.

 

+ intrikat plott

– karakterene er veldig flytende

 

Dette er fjerde bok om albinoen og arkeologen Bjørn Beltø. Han er på konferanse i Italia hvor en italiensk professor med spesialkunnskaper innen koder i middelaldermanuskripter legger frem et glemt brev av selveste Nostradamus, med løfte om å gå dypere inn på det i et foredrag dagen etter. Professoren rekker knapt å starte før bevepnede menn kommer og kidnapper ham. Bjørn Beltø klarer ikke å motstå professorens vakre kones ønske om hjelp og sammen legger de to ut på en jakt for å forstå hva slags kunnskaper er det i Nostradamus sitt brev som gjør det både farlig og ettertraktet.

For å være pinlig ærlig har jeg aldri hatt helt sansen for bøkene om Bjørn Beltø, jeg har aldri helt fått taket på ham som karakter. Det kan dog virke som Tom Egeland har lest mine tanker og lagt Bjørn mer i bakgrunnen i denne boken, hvilket jeg føler at gjorde denne historien bedre enn de foregående i serien. Samtidig så er det verdt å nevne at de jakter på noe kalt «Djevelens bibliotek» som er voktet av bibliotekarer. Det må jeg innrømme at jeg hadde svært stor sansen for! 🙂

Jeg syntes at Nostradamus’ testamente er den beste boken i Bjørn Beltø-serien så langt og det kan virke som forfatteren har begynt å finne både formen og flyten slik at dette smelter sammen til en temmelig spennende bok. Nok en gang er det et imponerende plott hentet fra både bibelen og europeisk historie.

Scarpetta av Patricia Cornwell.

 

Dette er den 16. boken om rettsmedisineren Kay Scarpetta.

+ svært gode miljøbeskrivelser
+ alt, egentlig

– ikke den mest spennende krimboken
– fremdriften ligger for mye på «falske spor»

 

Cornwell er for meg en forfatter som klarer å lage en uhyggelig stemning av noe som er både realistisk og bestialsk. For de som husker min lille oppramsing av forskjellige krim-typer til påske så kan jeg her trekke frem en krim som både er politikrim, bestialsk og feministisk. Cornwell har alltid til dels grusomme detaljer om mord i sine bøker, men det er på samme tid alltid en veldig realistisk tilnærming føler jeg som leseren.

 

Denne boka handler om at Scarpetta må reise til New York for å undersøke en kortvokst person som antas å ha myrdet kjæresten sin ved kvelning, Oscar Bane. Hun undersøker altså ikke en død eller myrdet person, noe som ikke er vanlig i Scarpetta-serien, Oscar Bane er høyst levende og spørsmålet er om han er en genial seriemorder eller en paranoid person som er utsatt for et komplott.

 

Scarpetta må oppdage at hennes navn blir dratt voldsomt inn i saken når den Oscars kjæreste ser ut til å ha hatt kontakt via epost med Scarpetta eller noen som utgir seg for å være henne. Det blir en menneskejakt hvor tiden jobber hardt imot dem og hvert minutt teller for å få brikkene på plass.

 

Som fan av Patricia Cornwells bøker om Scarpetta så føles virkelig ikke denne som hennes beste. Det er ikke slik å forstå at den er dårlig, men som sjefen min sa så fint så kunne den oppfattes som «koselig». Vi får mer innblikk i karakterenes verden enn hva vi har gjort tidligere og boka føles som en liten synopsis av hva som har skjedd siden forrige bok. Det er såklart et grovt mord som er bakgrunnshistorien her, men følelsen man sitter igjen med er at det er mer enn bi-handling. For de som har lest Cornwell før så er dette bra nok, for de lesere som ikke har stiftet bekjentskap med serien så anbefaler jeg heller å gyve løs på hennes første bøker for å komme inn i universet og karakterene.

Harkness, Deborah / Alle sjelers natt.

Vi er virkelig inne i en vampyr-bølge for tiden og det ser ikke ut til å ta slutt med det første. Bokanmeldelse.

«Heksen Diana kommer tilfeldigvis over en forhekset bok på biblioteket i Oxford. Dette fører til at hun snart blir midtpunktet for oppmerksomheten til et stadig økende antall hekser, vampyrer og demoner. En av dem er vampyren Matthew. De forelsker seg og bryter med en eldgammel pakt som sier at vesener som dem aldri må inngå forhold. Det truer nemlig balansen som gjør at hekser, vampyrer og demoner kan leve blant menneskene uten at menneskene forstår hvem og hva de er. Dette er første bind i en trilogi som er solgt til hele 33 land før utgivelsen i USA.»

Neste side »